En komparativ studie av norsk og svensk regulering av konkurranseklausuler i arbeidsforhold
(2009)Department of Law
- Abstract
- Avhandlingens formål er å sammenlikne reguleringen av konkurranseklausuler i arbeidsforhold i Norge og Sverige. Tema for avhandlingen er arbeidsgivers adgang til å binde arbeidstaker etter at ansettelsesforholdet er opphørt ved anvendelse av konkurranseklausuler. I denne avhandlingen forstås begrepet ''konkurranseklausul'' som en avtaleklausul som forbyr arbeidstaker å starte konkurrerende virksomhet eller ta arbeid i konkurrerende bedrift den første tiden etter at arbeidsforholdet er opphørt. Det er ikke uvanlig at arbeidsgivere inntar konkurranseklausuler i arbeidsavtaler, for å beskytte virksomheten mot konkurranse fra tidligere arbeidstakere. Sett fra en arbeidstakers synsvinkel vil en konkurranseklausul begrense hans / hennes... (More)
- Avhandlingens formål er å sammenlikne reguleringen av konkurranseklausuler i arbeidsforhold i Norge og Sverige. Tema for avhandlingen er arbeidsgivers adgang til å binde arbeidstaker etter at ansettelsesforholdet er opphørt ved anvendelse av konkurranseklausuler. I denne avhandlingen forstås begrepet ''konkurranseklausul'' som en avtaleklausul som forbyr arbeidstaker å starte konkurrerende virksomhet eller ta arbeid i konkurrerende bedrift den første tiden etter at arbeidsforholdet er opphørt. Det er ikke uvanlig at arbeidsgivere inntar konkurranseklausuler i arbeidsavtaler, for å beskytte virksomheten mot konkurranse fra tidligere arbeidstakere. Sett fra en arbeidstakers synsvinkel vil en konkurranseklausul begrense hans / hennes handlingsfrihet, og vil derfor alltid være et onde. Er konkurranseforbudet for omfattende kan det i verste fall fungere som et rent yrkesforbud. Flere bedrifter driver virksomhet i både Norge og Sverige, og det er av den grunn interessant både for arbeidsgiver og arbeidstaker å vite i hvilken grad det er adgang til å avtale slike klausuler. Både etter norsk og svensk rett reguleres gyldigheten av konkurranseklausuler i arbeidsforhold av avtaleloven § 38, som ble til gjennom et nordisk lovsamarbeid og ledet til lovstifting i 1915 (Sverige) og 1918 (Norge). Bestemmelsene begrenser avtalefriheten i Norge og Sverige, slik at for omfattende konkurranseklausuler kan kjennes helt eller delvis ugyldig. Den norske bestemmelsen inneholder en mer detaljregulering enn den tilsvarende svenske bestemmelsen. En komparasjon av reguleringen av konkurranseklausuler i arbeidsforhold i Norge og Sverige viser at rettsutviklingen har medført at arbeidstakere har fått et sterkere vern etter svensk rett. Konkurranseklausuler kan etter svensk rett kun avtales mellom en svært begrenset gruppe av arbeidsgivere og arbeidstakere. Hovedsakelig skyldes denne forskjellen mellom norsk og svensk rett den normerende virkning 1969 års överenskommelse har fått i Sverige. Lovgiver har anerkjent överenskommelsen som rettskilde. Rettspraksis viser at kollektivavtalen har fått sentral betydning ved vurderingen av konkurranseklausulers gyldighet etter den svenske avtaleloven § 38, både for kollektivavtalebundne og ikke-kollektivavtalebundne parter. Til tross for at svensk rett har en mer restriktiv holdning til konkurranseklausuler enn norsk rett, viser utredningen at det er flere likheter mellom den norske og svenske reguleringen. En fellesnevner er blant annet de faktorer som, både etter norsk og svensk rett, tillegges vesentlige vekt ved vurderingen av konkurranseklausulers gyldighet etter avtaleloven § 38. Rettspraksis fra Norge og Sverige tyder på at konkurranseklausuler med en varighet på over to år vanligvis ikke vil anses gyldig. Arbeidstakers adgang til annet erverv blir tillagt vesentlig vekt ved vurderingen av konkurranseklausulers gyldighet både etter norsk og svensk rett. Utredningen viser også at arbeidsgivers behov for at konkurranseklausulen opprettholdes tillegges stor vekt ved vurderingen. Avhandlingens siste kapittel inneholder egne bemerkninger til noen av forskjellene som er påvist under komparasjonen, herunder noen tanker rundt de ulike reguleringsformene som er valgt i Norge og Sverige. (Less)
Please use this url to cite or link to this publication:
http://lup.lub.lu.se/student-papers/record/1559996
- author
- Lønn Barvik, Jenny
- supervisor
- organization
- year
- 2009
- type
- H3 - Professional qualifications (4 Years - )
- subject
- keywords
- Arbetsrätt
- language
- Swedish
- id
- 1559996
- date added to LUP
- 2010-03-08 15:55:24
- date last changed
- 2010-03-08 15:55:24
@misc{1559996,
abstract = {{Avhandlingens formål er å sammenlikne reguleringen av konkurranseklausuler i arbeidsforhold i Norge og Sverige. Tema for avhandlingen er arbeidsgivers adgang til å binde arbeidstaker etter at ansettelsesforholdet er opphørt ved anvendelse av konkurranseklausuler. I denne avhandlingen forstås begrepet ''konkurranseklausul'' som en avtaleklausul som forbyr arbeidstaker å starte konkurrerende virksomhet eller ta arbeid i konkurrerende bedrift den første tiden etter at arbeidsforholdet er opphørt. Det er ikke uvanlig at arbeidsgivere inntar konkurranseklausuler i arbeidsavtaler, for å beskytte virksomheten mot konkurranse fra tidligere arbeidstakere. Sett fra en arbeidstakers synsvinkel vil en konkurranseklausul begrense hans / hennes handlingsfrihet, og vil derfor alltid være et onde. Er konkurranseforbudet for omfattende kan det i verste fall fungere som et rent yrkesforbud. Flere bedrifter driver virksomhet i både Norge og Sverige, og det er av den grunn interessant både for arbeidsgiver og arbeidstaker å vite i hvilken grad det er adgang til å avtale slike klausuler. Både etter norsk og svensk rett reguleres gyldigheten av konkurranseklausuler i arbeidsforhold av avtaleloven § 38, som ble til gjennom et nordisk lovsamarbeid og ledet til lovstifting i 1915 (Sverige) og 1918 (Norge). Bestemmelsene begrenser avtalefriheten i Norge og Sverige, slik at for omfattende konkurranseklausuler kan kjennes helt eller delvis ugyldig. Den norske bestemmelsen inneholder en mer detaljregulering enn den tilsvarende svenske bestemmelsen. En komparasjon av reguleringen av konkurranseklausuler i arbeidsforhold i Norge og Sverige viser at rettsutviklingen har medført at arbeidstakere har fått et sterkere vern etter svensk rett. Konkurranseklausuler kan etter svensk rett kun avtales mellom en svært begrenset gruppe av arbeidsgivere og arbeidstakere. Hovedsakelig skyldes denne forskjellen mellom norsk og svensk rett den normerende virkning 1969 års överenskommelse har fått i Sverige. Lovgiver har anerkjent överenskommelsen som rettskilde. Rettspraksis viser at kollektivavtalen har fått sentral betydning ved vurderingen av konkurranseklausulers gyldighet etter den svenske avtaleloven § 38, både for kollektivavtalebundne og ikke-kollektivavtalebundne parter. Til tross for at svensk rett har en mer restriktiv holdning til konkurranseklausuler enn norsk rett, viser utredningen at det er flere likheter mellom den norske og svenske reguleringen. En fellesnevner er blant annet de faktorer som, både etter norsk og svensk rett, tillegges vesentlige vekt ved vurderingen av konkurranseklausulers gyldighet etter avtaleloven § 38. Rettspraksis fra Norge og Sverige tyder på at konkurranseklausuler med en varighet på over to år vanligvis ikke vil anses gyldig. Arbeidstakers adgang til annet erverv blir tillagt vesentlig vekt ved vurderingen av konkurranseklausulers gyldighet både etter norsk og svensk rett. Utredningen viser også at arbeidsgivers behov for at konkurranseklausulen opprettholdes tillegges stor vekt ved vurderingen. Avhandlingens siste kapittel inneholder egne bemerkninger til noen av forskjellene som er påvist under komparasjonen, herunder noen tanker rundt de ulike reguleringsformene som er valgt i Norge og Sverige.}},
author = {{Lønn Barvik, Jenny}},
language = {{swe}},
note = {{Student Paper}},
title = {{En komparativ studie av norsk og svensk regulering av konkurranseklausuler i arbeidsforhold}},
year = {{2009}},
}